Som hovedtema i mitt debutinnlegg i bloggerverdenen skal jeg ta for meg en utfordring som er relevant for store deler av nettverket mitt, inkludert meg selv, nemlig studentlivet under den nåværende koronapandemien. Pandemien har på mange måter satt livet på vent, men den har også åpnet nye dører og muligheter til å utfordre seg selv på områder man ikke har utforsket tidligere.
Da jeg startet mitt studieløp var hverdagen som den vanligvis er. Forelesninger på skolen, jobbe i grupper på biblioteket, bli kjent med nye medstudenter og ta del i et nytt sosialt liv. Når jeg ser tilbake i tid så er jeg veldig takknemlig for at jeg hadde muligheten til å fysisk treffe klassen min, på den måten var det utrolig lett å bli kjent med de nye medstudentene og ikke minst samarbeide med de.
Da nyhetene kom og korona ble en realitet ble det gjort en veldig omfattende omstilling i hverdagen for min del. De fordelene jeg hadde forsvant når helsemyndighetene la frem tiltakene i kampen mot korona. De privilegiene mine klassekamerater og jeg hadde forsvant på et blunk. Plutselig flyttet alle tilbake til hjembyene sine og den eneste form for kommunikasjon vi hadde var via internett. Kun noen måneder før hadde jeg vært på biblioteket med kollokviegruppen min og øvd i fellesskap. Det ble selvsagt ikke bare øving, men det hører jo med …
Personlig får jeg energi av å samhandle med andre mennesker, det er noe av det som driver meg og gir meg motivasjon. Tiltakene gjorde at alt gikk fra 100 til null, sammen med motivasjonen. Når det er sagt, så var ikke alt mørkt og trist. Hele livet har jeg drevet med ishockey på et høyt nasjonalt nivå, det gjør jeg fortsatt. Selv om tiltakene satte en stopper for det meste, ble de øverste nivåene i mange idretter holdt gående, og det laget jeg spiller for var et av de som fikk fortsette.
Som sagt, så er samhandling og interaksjon en energikilde for meg. Da skolen stengte så mistet jeg en stor kobling til denne kilden, men jeg hadde fortsatt idretten. Hver dag fikk jeg dratt på trening sammen med lagkameratene mine. Dette var svært viktig for meg og dette holdt virkelig hjulene i gang. Der fikk jeg møtt lagkameratene mine som gjorde at jeg kunne feste tankene et annet sted noen timer.
Nettstudier og idrett fungerte overraskende greit en god stund, men til slutt så ble situasjonen i landet så ille at helsemyndighetene satte en stopper for det også. Dagen før laget mitt skulle reise til Narvik for å spille kvalifisering fra senior nivå 2 til senior nivå 1 ble alt stengt. Dette var utrolig kjipt, dette var sesongens høydepunkt og noe vi alle hadde jobbet hardt for. Det var selvfølgelig veldig forståelig at de kom til denne beslutningen og vi var alle klar over at beskjeden kunne komme, men det var fortsatt tungt for laget og for klubben.
Så med det rømte jeg tilbake til gutterommet, det var ingen grunn til å bli sittende alene i en leilighet i Oslo uten mål og mening. Da ting ble som det ble ville jeg heller prioritere å være hjemme med familien min og fortsette studiene der, enn å være helt alene. Samtidig som det var kjipt å ikke kunne sosialisere fysisk så fant jeg en måte å se positivt på hele situasjonen. Selv om jeg er 22 år så har jeg av fri vilje bodd veldig lite hjemme hos foreldrene mine siden jeg begynte på videregående, så jeg setter alltid pris på å kunne tilbringe tid med familien.
En annen positiv reaksjon på pandemien var tiden. Tiden vil alltid løpe fra oss, men under isolasjonen følte jeg at tid var noe jeg hadde mer enn nok av. Det var lettere å sette av tid til å gjøre skolearbeid og jeg fikk muligheten til å lære meg mye innenfor teknologi. Før korona var jeg kun kjent med de nødvendige verktøyene på en PC/Mac, men nå føler jeg meg mye bedre rustet, noe som forhåpentligvis har lagt et bedre grunnlag for dette faget.
Når det gjelder nettstudier så skal jeg være helt ærlig å si at i starten var jeg ikke var verdens beste student. Jeg slet veldig med motivasjonen og lysten til å stå opp for å møte opp på Zoom-forelesninger. Jeg visste at de ville bli delt senere likevel, så jeg fant ingen gode grunner til å følge skolens timeplan. Til slutt, når idretten også forsvant, så tok jeg litt tak i meg selv og klarte å strukturere hverdagen min mye bedre enn jeg gjorde til å begynne med. Desto mer live-undervisning jeg deltok i, jo mer utbytte fikk jeg. Stå opp til vanlig tid, dusje, kaffe, skole, trene, fritid, med andre ord, det løste seg.
For å reflektere litt så er det naturligvis flere negative sider enn positive oppe i alt dette, men alle har sine utfordringer og mine er minimale sammenlignet med mange andres, så jeg vil heller se litt på de positive. Jeg fikk/får tilbringe mer tid sammen med familien min enn det jeg vanligvis gjør, noe jeg ikke tar for gitt.
Gjennom «korona-semesteret» ble jeg godt kjent med to medstudenter som jeg gjorde gruppeeksamener med, vi fortsatte sammen semesteret etterpå også, og det har fungert veldig bra. Så med det har jeg fått to nye lagkamerater på en ny arena, noe jeg er veldig takknemlig for.
Med all tiden til overs har jeg hatt muligheten til å være mer ute og å trene ute, og ikke bare inne i en ishall. Når denne pandemien er over og ting går tilbake til normal, så håper jeg at jeg har lært meg å sette mer pris på ting som man vanligvis har sett på som selvfølge. Sette pris på å kunne dra på skolen, dra på jobb, kunne møte venner, kunne trene med laget og ha muligheten til å være spontan.
Kristoffer Skjervold
Hei Kristoffer
Flott debutinnlegg! Liker først og fremst at du har startet innlegget med et relevant bilde – fortsett sånn! Du reflekterer godt og jeg som leser fikk mulighet til å bli litt kjent med deg som person. Måten du beskriver din lidenskap og interesse for ishockey var spennende og jeg fikk lyst til å lese mer til tross for at lengden på teksten var passende lang! Bra 😀
Til neste gang kan du prøve å strukturere teksten ved bruk av underoverskrifter. Det vil føre til at teksten blir enda lettere å lese 🙂
Bra jobbet! Jeg gleder meg til å lese mer 🙂
Hei Kim! Så bra du fant innlegget interessant! Jeg setter pris på tilbakemeldingene og tar det med meg videre 😀